Vårt høringssvar vedr NOU 2016: 16 Forslag til Ny barnevernslov
Til Barne- og likestillingsdepartementet Oslo 25/1 - 2017
NOU 2016: 16 Forslag til Ny barnevernslov; Høringsuttalelse fra FSA – Forening for sosialt arbeid .
1. Innledning
FSA – forening for sosialt arbeid (ICSW- Norge) støtter utvalgets arbeid på mange punkt; blant annet med:
· forslaget om å avgrense barneverntjenestens ansvar og utvide kommunens ansvar for forebygging plan og samordning
· å foreslå en kronologisk inndeling som følger gangen i en barnevernsak,
· å lovfeste prinsippet om minste inngrep og samarbeide med foreldre
· at begrepet forebygging forbeholdes innsats utenfor barneverntjenesten
· og med forslaget om barnehelse utredning og å lovfeste 2 linjetjenestens forpliktende samarbeid omkring barnevernsbarn.
FSA’s viktigste innvending er manglende perspektiv på konsekvensene av barne- og familiefattigdom og dermed manglende utredning av NAV/sosialtjenesten rolle i det forebyggende arbeide og som samarbeidspartner for barneverntjenesten. Spissformulert kan det sies slik at lov om sosialtjenesten i NAV er en missing link i lovutredningens forsøk på på å avgrense barneverntjenestens ansvar for det forebyggende arbeide overfor utsatte barn og deres familier.
I det følgende gis først en kortfattet orientering om Forening for sosialt arbeid (ICSW- Norge). Deretter følger 16 forslag til endringer eller tilføyelser til det foreliggende lovforslaget.
Forening for Sosialt Arbeid FSA (tidligere Norsk Helse- og Sosialforum) er en sosialfaglig opplysnings og paraplyorganisasjon for sosial velferd. Den har frivillige organisasjoner (blant andre Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon), fagforeninger, institusjoner og enkeltpersoner som medlemmer. Foreningen er nasjonal komite for ICSW (International Council on Social Welfare). FSA sendte i 2016 høringssvar vedr. opplysningsplikten til barnevernet.
Foreningen har de senere år hatt et spesielt fokus på den rolle hele spekteret av hjelpeinstanser i det norske helse-, velferds- og utdanningssystemet har for å forebygge behov for barneverntiltak ved at alle disse tjenester oppfyller lovbestemte forpliktelser til å yte tilpasset innsats til utsatte barn og unge og deres familier. FSA har i denne forbindelse hatt spesielt fokus på sosialtjenesten i NAV. NAV har allerede kontakt med de fleste av foreldrene til de utsatte barna og har en lovbestemt forpliktelse "til å bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud" (lov om sosiale tjenester i NAV av 2009).
Et økende antall meldinger til barnevernet kan derfor snarere tyde på at barnevernet oppfattes mer som et "velferdsbarnevern" enn et "omsorgsbarnevern" og at årsaken til at det sendes "bekymringsmeldinger" ikke alltid skyldes frykt for omsorgssvikt men at de øvrige helse-, velferds- og utdanningsinstansene ikke synes å oppfylle krav til tilpassede tjenester, samarbeid og individuell plan selv om dette er lovpålagt i alle relevante lovgivninger.
Forslag 1: §114 om kommunens ansvar utvides med: Kommunstyret skal selv vedta en tverrfaglig handlingsplan for samordnet bistand til foreldre og barn i utsatte barnefamilier/ evt handlingsplan for å forebygge og redusere konsekvensene av barne- og familiefattigdom.
Forslag 2. §144 om kommunens ansvar utvides med: Kommunen oppnevner et fast drøftingsutvalg på tjenesteledernivå der enheter som arbeider med barn og unge drøfter saker anonymt med NAV sosialtjeneste og barnevernet med sikte på helhetlige løsninger. .
Begrunnelse: FSA støtter utvalgets forslag om at kommunen alene bør ha ansvaret for forebyggende arbeid rettet mot alle barn og familier og lovfeste kommunens plikt til å samarbeide og samordne tjenestetilbudet:» Denne plikten omfatter i følge lovforslaget også samordning av tiltak rettet mot et konkret barn (med sammensatt behov).»
§114: « Kommunen har ansvar for å fremme gode oppvekstsvilkår for alle barn og sørge for at kommunens tjenestetilbud rettet mot barn og familier er samordnet. Kommunestyret selv skal vedta en plan for kommunens arbeid med barn og unge. Planen skal beskrive ansvar, organisering, ledelse og samarbeid mellom de ulike etatene. Når det er nødvendig skal kommunen samordne tjenestetilbudet rettet mot et barn.»
En stor andel (men ikke alle) av barnevernsbarna og andre utsatte barn kommer fra lavinntektsfamilier der foreldrene har lav arbeidsdeltakelse, lav utdanning, lav norskkompetanse og ofte sviktende helse. Foreldrene er ofte brukere i NAV og via sosialtjenesten har de rett til helhetlig veiledning, økonomi, bolig, bistand til arbeid og kvalifisering og annen oppfølgingsbistand. Ofte er det slik at barna i disse familiene også trenger ekstra hjelp i barnehagen, i skolen eller fritiden. Ut fra målsettinger om tidlig innsats må de instanser så som helsestasjon, barnehager og skoler selv ta tak og veilede foreldre; evt knytte forbindelsen til andre instanser så som NAV, PPT, eller helsetjenestene. Med samordnet innsats der kan foreldrenes tiltaksplaner tilpasses familienes helhetlige behov. Med tidlig og samordnet innsats på laveste effektive tiltaksnivå vil behovet for å sende bekymringsmeldinger til barnevernet bli mindre, færre familier vil oppleve å bli utsatt for en barnevernutredning, familiene vil oppleve mer kontroll og mindre inngripen.
Modellen på neste side illusterer hvordan tidlig innsats betyr at barnet/familien får hjelp og veiledning der de er, evt videre henvisning til annen hjelpeinstans samt hjelp til koordinering der det er behov for det. Slik kan barnet/familien få hjelp etter prinsippet om lavest mulige inngripen. Samtidig avlastes barnevernet for en mer konsentrert innsats overfor barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling.
I forslaget om at kommunen skal ha økt ansvar for samordning og koordinering innebærer imidlertid kun et ansvar for en plan for kommunens arbeid med barn og unge. Dersom kommunen skal pålegges et ekstra ansvar for de utsatte barna og for samordning av innsatsen i de utsatte familiene trengs et meget bredere samarbeid der også NAVs sosialtjeneste og helse og omsorgstjenesten er med. Det foreslås derfor at følgende setning tas inn i lovforslaget: Kommunstyret selv skal vedta en tverrfaglig handlingsplan for samordnet bistand til foreldre og barn i utsatte barnefamilier/ evt handlingsplan for å forebygge og redusere konsekvensene av barne- og familiefattigdom.
Fig 1 Plansjen illustrerer 3 nivåer for innsats:
1) Tidlig innsats ved at den instans der barnet gir veiledning til barnet/foresatte evt gir informasjon om mulige andre hjelpeinnstanser så som PPT/lege/sosialtjenesten
2) Samordnet innsats der sosialtjenesten os. yter bistand
3) Melding til barnevernet der det vurderes at barnets lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling
Forslag 3: §12 hjelpetiltak endres til « Barneverntjenesten skal tilby og sette i verk egnede hjelpetiltak for barnet og familien når barnet på grunn av forholdene i hjemmet lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling. Strykes: eller av andre grunner.
Begrunnelse: Som høringsforslaget påpeker har det skjedd en betydelig økning i antall meldinger til barnevernet de seneste årene. Forskning tyder imidlertid på at denne økning i større grad skyldes at barn blir meldt til barnevernet som burde ha fått hjelp fra et samarbeidende hjelpeapparat utenfor barnevernet enn at det er flere barn som er "mishandlet hjemmet eller utsatt for alvorlig omsorgssvikt" (Jfr. Forskningsrapporten "Minst hjelp til dem som trenger det mest" Nordlandsforskning 2015).
FSA støtter lovutvalget i at barneverntjenesten har fått for vidt samfunnsoppdrag og at dette går på bekostning av hovedoppgaven som er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får riktig hjelp og omsorg i rett tid. Denne intensjon gjenfinnes i lovforslaget formålsparagraf og i avgrensningen av barneverntjenestens ansvarsområde §112 der det heter:
a) Å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig omsorg og beskyttelse til rett tid.
b) Å bidra til gode og trygge oppvekstvilkår for alle barn
Likeledes avgrenser § 7 om opplysningsplikten også tydelig hvilke barn det er som skal meldes til barnevernet:
a) Et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller
b) Et barn utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare
I lovforslagets §12 om hjelpetiltak utvides imidlertid mandatet for barneverntiltak til barnet og familien når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det noe som i NOU’en defineres til å være «barn som har mer behov for hjelpetiltak i større grad en de fleste barn».
Etter vårt syn åpner lovutvalgets utvidede forståelse av hvem som kan ha krav på hjelpetiltak for at barn med risiko for omsorgssvikt blir fortrengt av meldinger om barn fra utsatte familier som bruker barnevernet som tiltakssenter for behov som dekkes i andre lovgivninger.
Dette fordi noen av de hjelpetiltak som er aktuelle etter barnevernloven også kan innvilges etter helse og omsorgsloven eller sosialtjenesteloven. Det finnes mange eksempler på at familier henvises til barneverntjenesten der det er behov for økonomisk hjelp og der NAV sosialtjenesten ville være riktigere hjelpeinstans med de muligheter NAV har for samtidig å yte bistand til arbeid eller kvalifisering og annen oppfølgingshjelp etter behov. Det virker som lovutvalget ikke er klar over at hjelp i form av råd og veiledning, økonomisk hjelp, kvalifisering, pedagogisk hjelp, støtte- og avlastningstiltak, booppfølging, opplæring og praktisk hjelp til utsatte barn også kan gis etter lov om sosiale tjenester, helse og omsorgsloven, opplæringsloven, spesialisthelsetjenesten mv. Etter vårt syn bør barneverntjenesten først og fremst ha ansvaret for de barna som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, evt fungere som sikkerhetsnett der andre instanser ikke følger sine lovbestemte forpliktelser inntil kommunen oppfyller sitt ansvar for samordning av tjenestene.
Forslag 4 Ved utarbeidelse av proposisjon med nytt lovforslag må forarbeidet inneholde en gjennomgang av de tiltakene og tjenestene i lov om sosiale tjenester i NAV og helse og omsorgstjenesteloven som har betydning for utsatte barn og deres familier.
Forslag 5: Det foreslås et tillegg til sosialtjenestelovens §18: Kommunen kan i særlige tilfeller, selv om vilkårene i § 18 ikke er tilstede, yte økonomisk hjelp eller andre hjelpetiltak til personer som trenger det for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon.
Begrunnelse: Som det framgår ovenfor spiller sosialtjenesten en viktig rolle i arbeide med utsatte familier. I pkt 7.5.1.2 i lovutvalgets utredning nevnes arbeids- og velferdsforvaltningen og kommunenes helse og omsorgstjeneste en gang blant den rekke av offentlige instanser som har forebyggende oppgaver i kommunen. Men dette er unntaket. I NOU:16, en utredning på over 400 sider nevnes knapt NAV og sosialtjenesten. Ett sted heter det feilaktig at sosialtjenesteloven ble avviklet ved overgang til ny arbeids- og velferdsforvaltning (!). Og i oversikten over Lover, forskrifter og konvensjoner står det i opplistingen feilaktig; NAV-loven; lov av 18 desember 2009 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Det skal hete:
NAV loven av 2006. Lov om arbeids- og velferdsforvaltningen.
og Sosialtjenesteloven Lov om sosiale tjenester i NAV av 18 desember 2009.
Sosialtjenesten i NAV har i sin formålsparagraf en tydelig forpliktelse til å bidra til at utsatte barn og deres familier får et helhellig og samordnet tjenestetilbud:
§1 Formålet med loven er å bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial ogkonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet.
Loven skal bidra til at utsatte barn og deres familier får et helhetlig og samordnet
tjenestetilbud.
Loven skal bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer.
Da lov om sosiale tjenester av 1991 i 2009 ble delt i en lov om sosialtjenester i NAV og en lov og helse og omsorgstjenester falt tiltaksparagrafen ut av sosialtjenesteloven. I praksis har sosialtjenesten beholdt mange av oppgavene som medfører tiltak som booppfølging eller støttekontakt. For å synliggjøre og forstreke denne tiltaksrettede oppfølging i sosialtjenesten bør det gjeninnføres tiltaksparagraf i sosialtjenesteloven. Det foreslås derfor et tillegg til §18 der det heter « Kommunen kan i særlige tilfeller, selv om vilkårene i § 18 ikke er tilstede, yte økonomisk hjelp eller andre hjelpetiltak til personer som trenger det for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon.
Forslag 6: Tillegg til helse og omsorgstjenestelovens formålsparagraf: Loven skal bidra til at utsatte barn og deres familier får et helhetlig og samordnet hjelpetilbud.
Begrunnelse: Omvendt med helse og omsorgstjenesteloven: Selv om helsestasjonstjenesten er hjemlet i helse og omsorgsloven har ikke den i formålsparagrafen med plikten til å gi utsatte barn og deres familier et samordnet hjelpetilbud. Til gjengjelde har gir den en lovforankring til mange av de tiltak som også barneverntjenesten forvalter om enn med andre ord og uttrykk:
Kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester
|
1. Helsefremmende og forebyggende tjenester, herunder: a) Helsetjeneste i skoler og b) Helsestasjonstjeneste 2. Svangerskaps- og barselomsorgstjeneste 3. Hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner, herunder a) Legevakt b) Hledøgns medisinsk akuttberedskap og c) Medisinsk nødmeldetjeneste 4. Utredning, diagnostisering og behandling herunder fastlegeordning 5. Sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering 6. 6. Andre helse- og omsorgstjenester, herunder: a) Helsetjenester i hjemmet b) Personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt c) Plass i insitusjon, herunder sykehjem og d) avlastningstiltak |
Forslag 7 : Opplysningsplikten: Ny utredning/proposisjon om barnevernloven må ta med informasjon om at det i opplæringsloven og barnehageloven gis en opplysningsplikt til sosialtjenesten.
Forslag 8 : Opplysningsplikten: Helse og omsorgsloven tillegges en paragraf som gir opplysningsplikt til sosialtjenesten på samme måte som i barnehageloven og opplæringsloven.
Etter FSAs erfaring er det svært få som har kunnskaper om barnehagelovens og opplæringslovens bestemmelser om opplysningsplikt til sosialtjenesten.
Opplæringslovens 15-4. Opplysningsplikta til sosialtenesta
Personalet i skolar etter denne lova skal i klientsaker gi råd og rettleiing til sosialtenesta. Personalet skal vere på vakt overfor forhold som bør føre til tiltak frå sosialtenesta, og skal av eige tiltak gi sosialtenesta opplysningar om slike forhold. Av eige tiltak kan opplysningar berre givast med samtykke frå eleven, eventuelt frå foreldra, eller så langt opplysningane elles kan givast utan hinder av teieplikta.
Etter vår vurdering har lovgiverne her tenkt at mange barn og deres familier som trenger hjelp men som ikke «lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling på grunn av forholdene i hjemmet». Lovgiverne har med andre ord tenkt sosialtjenesten som et hjelpenivå mellom skolens pedagogiske innsats overfor barnet og en melding til barnetvernet.
Etter vår vurdering ville det ha virket klargjørende om høringsforslaget hadde belyst opplysningsplikten til sosialtjenesten og den intensjon lovgiverne opprinnelig har hatt om å det skal vurderes om sosialtjenesten kan bidra der det ikke vurderes å være fare for alvorlig omsorgssvikt og dermed en sak for barnevernet. Dermed ville også prinsippet om laveste inngripen også kunne ivaretas bedre. På denne bakgrunn foreslås det også at det legges inn en tilsvarende opplysningsplikt til sosialtjenesten helse og omsorgsloven.
Forslag 9: Presisisering av avsnittet om enslige mindreårige i §114
Begrunnelse: I §114 er det foreslått følgende avsnitt om enslige mindre mindreårige: «Ved bosetting av enslige mindreårige som har søkt om asyl eller som har fått opphold på grunnlag av slik søknad, skal kommunen vurdere den enkeltes behov, og på denne bakgrunn tilby egnet botiltak. Kongen kan gi forskrift om kommunens oppgaver knyttet til bosetting. Dersom kommunen i forbindelse med vurderingen etter første ledd finner rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak, skal barnevernstjenesten undersøke forholdet, jf. § 9.
Det foreslås at tiltak utfylles med: behov for tiltak etter lov om barneverntjenester skal barneverntjenesten undersøke forholdet, jfr. §9. Dette tilsvarer nåværende lovgivning. Slik lovutvalgets formulering står nå vil det utvide barneverntjenestens ansvar for enslige mindreårige der det er lang praksis for at NAV og Integreringsenheter i kommunene nå jobber med mange av de som er 17-18.
Forslag 10: Rettighetslov – behov for mer utredning.
Mange røster over tid har ønsket det. FSA er enig i at dette gir økt barneperspektiv. Dette er en lov om tjenester til og for barn. Når barn blir behandlet med større respekt og deres innspill tas mer på alvor, gir det høyere selvrespekt. FSA tviler imidlertid på at en rettighetslov gir barn større bevissthet om selv som eget rettssubjekt. Dette er å tillegge barn en mer avansert kognitiv kapasitet enn de har før i sen barndom.
Rettigheter er komplisert; å bruke rettigheter forutsetter å være selvstendig aktør i eget liv. Både for barn og voksne utøves rettigheter i kontekst. Konteksten kan være godartet og tillate bruk av rettigheter, men kan være ondartet og sette skarpe og farlige grenser.
For voksne har vi sett varslerfenomenet. Å utøve rettigheter kan være enda mer komplisert for barn. Barnekonvensjonen. art. 12 sier at barnet har rett til fritt å hevde egne synspunkt og pkt.13 at barn har rett til å søke, motta og meddele egne synspunkt uten hensyn til grenser (våre uthevinger). Dette kan kan kollidere med art. 19: Barn skal beskyttes mot alle former for vold og overgrep …. Noen barn blir truet og/eller skadet hvis de hevder egne meninger. Ingen tildeling av rettigheter til barn kan løse dette, som isteden utgjør krav om faglig kompetanse og tid til å motivere redde og sårete foreldre.
FSA etterlyser en grundigere utredning av rettighetsbegrepet brukt i praksis.
Forslag 11: Rett til familie må omfatte fosterfamilien, partsrettigheter og NAV-rettigheter
Fint at utvalget tar opp endringene i familiemønster: Fra kjernefamilie med biologi og slekt som basis, til familien som like mye et sosialt produkt. Dette i tråd med EMK. Utvalget sier da at det er behov for å tilpasse barnevernloven til de endrete familiemønstrene, noe FSA støtter.
I en sammenheng brukes dette konstruktivt: s. 53: Egen familie trenger ikke å være den biologiske familien. En type familie som da må trekkes frem er fosterfamilien, som kan være barns like betydningsfulle familie som den biologiske. Barns rett til familie kan da like gjerne være knyttet til fosterfamilien..
En formulering som kan leses slik at det kan bli inkonsistens: s. 51: Det biologiske prinsipp er uløselig knyttet til familieliv. Risikoen ved denne formuleringen er at det kan oppfattes også omvendt: Familieliv er uløselig knyttet til det biologiske prinsipp. Det finnes enkelte formuleringer og forslag i NOU` en som kan peke mot at utvalget er mer opptatt av biologi enn deres behandling av familiebegrepet.
Fosterfamilier er gitt et stort ansvar og har oftest en vanskelig og tung jobb å gjøre. Det er uforståelig at ikke utvalget har tatt opp fosterforeldres rettigheter og ikke sørger for en revisjon. Da handler det både om NAV relaterte rettigheter og på fosterforeldres partsrettigheter i saker som angår deres fosterbarn
For det første burde kommunale fosterforeldre komme ut av den fhv håpløse situasjonen det er å være oppdragstakere, med de usikre betingelsene som knyttes til det. Det står ikke i forhold til det arbeidet fosterfamilier gjør og den situasjonen en er i som fosterfamilie.
Når det gjelder partsrettigheter: Forvaltningsloven §2e part i saken er person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder. Det er vanskelig å tenke seg en avgjørelse i fosterhjemsarbeid som ikke angår fosterfamilien/foreldrene direkte. Likevel er det rent unntaksvis fosterforeldrene får partsrettigheter. Her trenges revisjon. En formulering på s. s. 223: Det er personens tilknytning til barnet og hva saken gjelder som er de sentrale vurderingstemaene. Dette burde tilsi at en i betydelig større grad gir fosterforeldre partsrettigheter. Det går f.eks. an å tenke som svensk fosterhjemsarbeid gjør: Gi fosterforeldre delvis partsrettigheter etter 2 år.
Det bør motvirkes at «gjeldende rett føres videre», eller som det står på s. 226: Slik utvalget ser det er det ikke grunn til at fosterforeldre skal ha partsrettigheter i et større omfang av saker.
Fosterforeldre må ut av avtalebasert forhold og inn i en fastere ramme og sees på som erstatningsforeldre.
En kan undres på om den lemfeldige behandlingen av fosterhjemsarbeid henger sammen med holdninger som kommer til uttrykk i et etter vårt skjønn, arrogant og svært uheldig utsagn:
«Forholdet mellom fosterforeldre og fosterbarn kan etter omstendighetene utgjøre et familieliv» (s. 186). Dette utsagnet bør bort.
Forslag 12: Større vekt på begrepene relasjon og utviklingsstøttende tilknytning
Utvalget sier at tilknytning og utviklingsstøttende tilknytning bare er viktig for de minste (0-4?). Dette mener FSA er helt galt. Utviklingsstøttende tilknytning er den grunnleggende betingelsen gjennom hele livet for å få til endring og utvikling. I barnevernsarbeid gjelder det 2 åringer og 12 åringer og foreldre og fosterforeldre. Og ikke minst gjelder det barn som er relasjonsskadet, hvilket vi vet at svært mange er som f.eks. flytter i fosterhjem. «Skade skjedd i relasjon helbredes i relasjon»
Forslag 13: Adopsjon må ta hensyn til barnets tilknytning til fosterforeldre
159 siterer en Høyesterettsdom: Når det er særlig tungtveiende grunner til det:
Her blir det viktig at de tungtveiende grunnene ikke bare knyttes til foreldrene og deres manglende muligheter evt. økte muligheter til å gi barna sine god nok omsorg i fremtiden, men like mye knyttes til barnets tilknytning til sine fosterforeldre og miljøet rundt dem (skole, venner) – uavhengig av hvor mye foreldrenes situasjon evt. har forandret seg. Det handler mer om å sikre at barnet får et stabilt familieliv enn om foreldrenes rett til barnet og å ikke bryte biologiske bånd. Når det senest 2 år etter omsorgsovertakelse blir klarlagt at barnet ikke kan tilbakeføres til sine foreldre, bør barnets framtidige omsorgssituasjon tydeliggjøres, primært gjennom adopsjon, evt. på andre måter som sikrer barnet mot opplevelse av varig midlertidighet.
Forslag 14 Behov for redusert mulighet for å ta opp samværsordninger
FSO ønsker at den materielle skranken mot å ta opp samværsordninger hvert år – med mindre det har skjedd avgjørende forandringer, også skulle gjelde foreldrene. Nå er det bare barnevernstjenesten som ikke har anledning til å gjøre det, mens foreldre kan ta opp sak hvert år. Kamp rundt samværsordninger kan lett destabilisere en fosterhjemsplassering, derfor hadde vi vel håpet på ro også rundt samværsordninger ved hjelp av den materielle skranken, slik det ble foreslått i NOU 2012:5.
Forslag 15 Tilbakeføring til foreldre må behandles i fylkesnemnda
Tilbakeføring: Dersom beslutninger om tilbakeføring kan gjøres uten behandling i fylkesnemnda kan det gå ut over barnets rettssikkerhet og innskrenkninger i barnets rett til å bli hørt. FSA ser at det kan spare penger, men det er spørsmål dette er av de innsparingene som kan koste dyrt på lang sikt.
Forslag 16 Behov for å utrede kompetanse må ses i lys av forsvarlighetskravet, klarhet i hva omsorgssvikt er, og hva som skal til for å hjelpe foreldre med sine omsorgsoppgaver, og hva som ellers skal til for å fremme en positiv utvikling hos barn.
For å være forsvarlig må barnevernets saksbehandlere kunne jussen i barnevernloven, de må kunne hva et barn trenger av omsorg og støtte, og se omsorgssvikt når de møter den. De må kunne velferdssystemets ordninger for å kunne knytte både barna og foreldrene til de ordningene som kan hjelpe dem i sin utvikling både hjemme, på skolen, i helsevesenet og i NAV. Det anbefales at det nedsettes et utvalg som ser på kompetanse med nye øynes.
Etter vår vurdering, bør velferdssystemet rundt utsatte barnefamilier styrkes slik at barnevernet blir mindre men med større ekspertise. Som arbeidshypotese bør det for det første tenkes at sosionom og barnevernutdanningen slås sammen på bachelornivå som utdanner til barnevernarbeid både når det gjelder juss, velferdskunnskap, sosialt arbeid og psykologi. For det andre bør det innføres et masternivå som kvalifiserer målrettet mot barnevernarbeid. For det tredje bør barnevernet være tverrfaglig der psykologer med barnevern i fagkretsen og jurister med tilsvarende kompetanse deltar.
24/1 20017
Njål Petter Svensson; Kirsten Rytter;
Leder FSA/ sosionom Styremedlem/sosionom tlf 91682946
Bente Moseng Karin Haarberg Aas
Styremedlem /barnevernpedagog Styremedlem /sosionom
Terje Galtung Vigdis Bunkholdt
Psykolog Psykolog